For litt siden hadde jeg og min datter en koselig bytur. Vi tuslet litt rundt i de stemningsfulle smauene som det finnes mange av i Bergen. Vi elsker begge to å gå på oppdagelsesferd og drømmer oss bort. Vi stakk selvfølgelig også innom en bruktbutikk. Og en "Lotte"- tallerken lyste mot oss!
Fin, blank og sikkert ikke brukt i det hele tatt. Det liker vi. Mannen på tallerkenen minner meg sånn om pappa slik han så ut da jeg var liten:) "De der som er inndelt slik er ganske sjeldne", sa innehaveren. Og skulle ha litt i overkant mye for den, syntes jeg.. Jeg la tallerkenen fra meg for å gruble litt på saken.
Da jeg hadde gått en runde og kommet fram til utgangen igjen, så innehaveren på meg og sa; "Hjelp nå skjer det igjen!" Han så helt bleik og dårlig ut. Huff da, tenkte jeg. Han blir jo skikkelig lei seg. Best å kjøpe tallerkenen før han får fullstendig sammenbrudd. Så oppdaget jeg en mystisk ungdom i butikken. Han ravet rundt i narkorus med en pose, og stappet gjenstander ned i den, helt åpentlyst.
"En tyv?", spurte jeg. Dette skjer flere ganger i uken, fortalte den bekymrede butikkeieren, tydelig oppgitt. Jeg ville selvfølgelig vekk, og tenkte på sikkerheten til min datter. Men jeg syntes synd på butikkeieren som var så stresset og redd. Datteren min ventet derfor utenfor, og jeg pratet med eieren til jeg hørte sirener..
Før jeg gikk fikk jeg beskjed om å hente Lotte-tallerkenen min.
Prisen kunne jeg bestemme selv:)
Det er fryktelig at man skal oppleve slikt på en koselig bytur, men det verste er at det er så mye narkotika som florerer i byen vår. Flotte ungdommer får ødelagt livet sitt. Ventetiden er lang om man ønsker hjelp også... Om de i det hele tatt får hjelp. Forstår det slik at veldig mange dør i køen.
Huff da, nå ble jeg alvorlig:) Tankespinn etter møte med livets skyggesider..
En myk Lillepus og en kopp kakao nå!
Klem fra meg!